Ofte spurte spørsmål (FAQ)

For å kunne adoptere et utenlandsk barn, må man fylle kravene i to land – Norge og barnets hjemland. I praksis vil de aller fleste som får forhåndssamtykke fra norske myndigheter ha gode muligheter for å få barn. Noen søkere "passer" på en rekke land, mens andre er vanskeligere å plassere, men det vil normalt være lett å finne (minst) et land hvor godkjente søkere har muligheter for å adoptere et barn. Sånn sett kan man si et det norske "nåløyet" er det trangeste. Men heller ikke det er så veldig trangt. Over 90% av søkerne blir godkjent i Barne–, ungdoms– og familieetaten (Bufetat), og endel søkere som mottar avslag fra Bufetat får avslaget omgjort i Barne–, ungdoms– og familiedirektoratet (Bufdir). De vanligste grunnene for avslag i Norge er høy alder og helsemessige forhold. Når det gjelder de formelle krav til søkerne i Norge, viser vi til siden om "Norske regler" under "ADOPSJON FRA A TIL Å".

Ja, det er mulig, men Adopsjonsforum arbeider bare med adopsjon fra utlandet. Adopsjon av norskfødte barn (innenlandsadopsjon) er ikke Adopsjonsforums kompetanseområde. Det er norske myndigheter som er ansvarlig for formidlingen av de svært få norske barna som er aktuelle for adopsjon. Informasjon om adopsjon av barn bosatt i Norge kan du få fra Barne–, ungdoms– og familiedirektoratet (Bufdir). Søk på stikkordet adopsjon i menyen på deres hjemmeside.

I adopsjonslovens § 5 heter det: "Andre enn ektefeller kan ikke adoptere sammen." Dette innebærer at man må være gift for å kunne adoptere sammen med sin partner. Norske adopsjonsmyndigheter forutsetter at summen av samboerskap og ekteskap må ha være minst 2 år. Samboerskapet må kunne dokumenteres, f.eks. ved utskrift fra Folkeregistret. Har man vært samboere i 2 år eller mer, kan man levere adopsjonssøknad straks man har giftet seg.

Adopsjonsloven tillater enslige å adoptere, men frem til slutten av 1990–tallet var det i praksis svært få enslige som fikk godkjennelse. Etter det ble det i praksis lettere for enslige å få forhåndssamtykke fra norske myndighetene for adopsjon, selv om avslagsprosenten fortsatt var en del høyere for enslige søkere enn for søkerpar. De aller fleste enslige som har adoptert de siste årene har adoptert fra Kina. Men Kina har nå endret sine retningslinjer, slik at kun ektepar kan adoptere. Adopsjonsforums muligheter for å hjelpe enslige søkere er derfor for tiden små. Se siden "ENSLIGE SØKERE" for mer informasjon.

Etter en lovendring i 2008 kan homofile partnere søke om adopsjon. Før denne lovendringen har den eneste åpningen for likekjønnede søkere vært i forbindelse med stebarnsadopsjon: Den ene partneren kan på visse betingelser adoptere den andre partnerens barn. Det gjøres et unntak fra denne regelen dersom partnerens barn har kommet til Norge ved internasjonal adopsjon. I slike tilfelle kan barnet allikevel ikke adopteres av partneren. Etter lovendringen kan homofile partnere søke om internasjonal adopsjon, men det er tvilsomt om de vil kunne få forhåndssamtykke fra Bufetat. I utgangspunktet blir forhåndssamtykke nemlig bare gitt dersom en adopsjonsforening har påtatt seg formidling fra et spesifisert land, og forhåndssamtykket vil da være begrenset til å gjelde dette landet. Da ingen av de tre norske adopsjonsforeningene har samarbeidsland som aksepterer homofile søkere, vil det ikke være mulig å gi en slik anbefaling av et land for disse søkerne.

I 2009 var total, gjennomsnittlig ventetid – fra registrering i Adopsjonsforum til man kom hjem med barnet – 3 år og 6 måneder – en markert økning fra året før. Spennvidden i ventetiden er imidlertid stor. For noen går det veldig raskt, for andre tar det lang tid. Den raskeste saken som ble fullført i 2009 tok bare 9 måneder totalt, og den tregeste tok 9 år og 9 måneder.

Ventetiden målt fra forhåndssamtykke blir gitt av Bufetat til barnet kom hjem var i gjennomsnitt 2 år og 8 måneder. Av alle sakene som ble fullført i 2009 var 26 % gjennomført i løpet av de to første årene forhåndssamtykket var gyldig, mens 62 % var gjennomført innen det tredje året var omme. I 2009 var 96 % av sakene i mål innen fire år fra første forhåndssamtykke ble gitt. Nesten 4 % av søkerne måtte starte en ny godkjenningsprosess i Norge fordi forhåndssamtykket var gått ut etter 4 år. Bare to saker brukte mer enn 5 år fra første godkjenning til man var i mål. Den generelle tendensen er at adopsjon tar lengre tid, og det er ventetiden i utlandet som øker mest.

Da gjennomsnittlig ventetid har økt de siste årene, er det flere adoptivsøkere som må søke om forlengelse av forhåndssamtykket. Fram til sommeren 2008 var forhåndssamtykket kun gyldig i 2 år, men kunne forlenges for et tredje år. Fra 1. juli 2008 er forhåndssamtykket gyldig i 3 år, med mulighet for å søke forlengelse for et fjerde år. Det finnes nå et nytt standardskjema for forlengelse av forhåndssamtykket for et fjerde år. Dette finner man på hjemmesiden til Bufetat. Klikk her for å laste ned skjemaet for forlengelse av forhåndssamtykket. De oppdaterte vedlegg som kreves for å søke forlengelse står omtalt nederst på skjemaet.

I følgebrevet man får sammen med forhåndssamtykket står det at "søknad om forlengelse bør fremmes 4 – 6 uker før gyldigheten utløper". Vi anbefaler at man først tar muntlig kontakt med det regionskontoret til Bufetat som man sogner til og spør hvordan man skal forholde seg. Det er her snakk om forlengelse av et eksisterende samtykke, og ikke søknad om nytt forhåndssamtykke. Etter at det fjerde året er omme, kan forhåndssamtykket ikke forlenges. Man må da søke på nytt, og ny sosialrapport må utarbeides.

Man kan først søke om en ny adopsjon når det forrige barnet har vært i familien i 1 år. Dette blir vanligvis tolket slik at man ikke kan foreta hjembesøk og starte arbeidet med sosialrapporten før barnet har vært i Norge i 1 år. Bor man i en kommune med lang ventetid på hjembesøk og sosialrapport, bør man kontakte barnevernet en god stund før barnet har vært 1 år i Norge for å bestille time til hjemmebesøk.

En regel om at det skal være minst 2 års aldersforskjell mellom barna kan for familier som har adoptert svært små barn, eller har et egenfødt barn, innebære at de må vente enda noe lenger før prosessen startes opp. Bufetat kan nemlig ikke utstede forhåndssamtykke for et barn som ikke er født. Forhåndssamtykket blir følgelig først utstedt når siste barn har fylt 2 år.

Av barna Adopsjonsforum formidlet i 2009 var nesten 28 % under 1 år ved ankomst til Norge, mens nesten 27 % var mellom 1 og 2 år, og 16 % mellom 2 og 3 år. Det betyr at litt over 29 % var over 3 år da de kom hjem med sin nye familie. Dette var en tydelig økning av større barn enn året før, og skyldes blant annet at Adopsjonsforum har gjort en ekstra innsats for at også eldre barn skal få en familie. Aldersfordelingen gjenspeiler likevel ikke de faktiske behovene i de landene vi arbeider med, og de fleste foreldreløse og forlatte barn i verden er i skolealder. I alle ”våre” land er det svært mange eldre barn som trenger familier, men Norge tar dessverre bare en liten andel av disse. Dette skyldes delvis en nokså streng holdning til adopsjon av eldre barn fra norske myndigheters side, men også at de aller fleste av våre søkere ønsker å adoptere små barn. Vi er alltid glade når vi får inn søknader fra par som ser utfordringen i å adoptere noe eldre barn. Det er klart at tilpasningen kan være vanskeligere og kreve mer tid når barna allerede har en kultur og et språk. Men samtidig rapporterer mange av dem som adopterer eldre barn at det går over all forventning. I sin bok ”Kunnskapsstatus om utenlandsadopsjon” (se vår litteraturliste) har Monica Dalen og Barbro Sætersdal et avsnitt om det de kaller ”Myten om adopsjonsalderen”. Der skriver de at forskningen etter hvert har vist at ”adopsjonsalderen slett ikke [er] en så avgjørende faktor for utfallet av en adopsjon som tidligere antatt. […] Andre faktorer enn adopsjonsalder synes å ha større innvirkning på barnets utvikling, som f.eks. hvordan forholdene i barnets første leveår har vært, barnets psykiske og fysiske tilstand ved adopsjonstidspunktet og kvaliteten på samspillet i den nye adopsjonsfamilien.”

Det forhåndssamtykket man får av norske myndigheter (Bufetat) gjelder ett konkret land. Dokumenter blir sendt kun til dette landet.

Det er mulig å adoptere mer enn ett barn av gangen. Men norske myndigheter krever at barna må være biologiske søsken, og man må derfor regne med aldersforskjell mellom barna. Søkere som er interessert i å adoptere et søskenpar må sørge for at dette blir tatt opp med barnevernet eller sosialkontoret, og vurdert i sosialrapporten. Selv om sosialrapporten uttaler seg positivt på dette punkt, er det langt fra noen automatikk i at man får forhåndssamtykke for søskenadopsjon fra Bufetat. Selv søkere som ikke har forhåndssamtykke for søsken kan få forespørsel om en slik adopsjon, men da må saken tilbake til Bufetat for godkjenning.

Allerede i 1978 vedtok Adopsjonsforums styre at våre søkere ikke kunne "velge kjønn" på barnet. I våre samarbeidsland har de vanskelig for å forstå at søkere som forsikrer dem om at de har et sterkt ønske om å adoptere et barn, så ekskluderer halvparten av alle barn fra dette ønsket.

En undersøkelse gjort i 1999 av Pål Ketil Botvar tyder på at utenlandsadopterte i gjennomsnitt har et bedre selvbilde og at de kommer bedre ut sosialt enn unge født i Norge. I denne undersøkelsen kom jenter og gutter omtrent likt ut når det gjelder tilpasning. Forskningen gir heller ikke dekning for at foreldregjerningen blir lettere for dem som adopterer jenter.

Ingen undersøkelser som er gjort i Norden tyder på at "graden av annerledes utseende" har avgjørende betydning for risikoen for å bli offer for rasistiske ord og handlinger.

Det kan ikke benektes at kostnadene forbundet med en internasjonal adopsjon er høye. Spesielt påfallende blir dette fordi andre former for "familieforøkelse" i Norge (stort sett) er kostnadsfrie – om det skjer ved fødsel, eller ved at man får et norsk adoptivbarn eller et fosterbarn.

Adopsjonsforum har siden midten av 1980–tallet hatt en regnskapsordning som innebærer at samtlige kostnader fordeles solidarisk og likt på alle som adopterer et barn gjennom foreningen i løpet av et kalenderår. Dette gjennomsnittet kalles "grunnbeløpet", og det utgjorde 85.260 kr i 2008. Grunnbeløpet gikk ned 4 år på rad fra 2001 til 2004, før det fra 2005 til 2008 igjen har økt. Vi har beregnet at grunnbeløpet blir litt over 104.000 kroner for 2009, og at det kan stige ytterligere i 2010.

Det kan ikke benektes at det koster mye å adoptere. Og grunnbeløpet er langt fra den totale kostnaden ved en adopsjon, i det reise og opphold, eller eskortering av barnet, kommer i tillegg. Reisekostnadene varierer fra rundt 20– 25.000 kr og oppover til iallfall det tredobbelte, avhengig av hvor man reiser, hvor mange som reiser og hvor langt oppholdet er. Selv om søkerne mottar en "adopsjonsstøtte" fra staten på 41.280 kr (fra 2010) ser man at det aller meste må tas av egen lomme.

I 2009 gikk 48 % av Adopsjonsforums utgifter til kostnader i samarbeidslandene, mens 52 % påløp her hjemme. I Norge går klart mest til lønn, arbeidsgiveravgift og sosiale utgifter, deretter følger utgifter til driften av sekretariatet og kommunikasjonen med giverlandene. Av "utenlandskostnadene" i 2009 gikk 35 % til dekning av barnehjems– og fosterhjemskostnader, 15 % gikk til oversettelse og legalisering av dokumenter, 24 % var lønn for våre kontakter, 7 % gikk til offentlige avgifter, 3 % til advokathonorarer, 6 % til kontorhold og kommunikasjon, 4 % til reiser i opprinnelseslandet, 3 % til barnas helseutgifter og 3 % til andre kostnader.

De norske adopsjonsforeningene mottar driftsstøtte fra Barne– og familiedepartementet. I 17 år var støtten for Adopsjonsforums vedkommende på 500.000 kroner – uten inflasjonsjustering. I 2008 økte støtten for første gang – til 600.000 kroner og det samme ble gitt i fjor. Arbeidet til foreningen dekkes dermed nesten i sin helhet av medlemmene – ikke gjennom offentlige tilskudd.

Vi vil ellers nevne at en sammenlignende undersøkelse av kostnadene hos 11 nordiske adopsjonsformidlere i 2001 viste av Adopsjonsforum lå meget bra an. Adopsjonsforum er blant de rimeligste adopsjonsformidlerne i Norden.

Adoptivbarnet kommer til å være endel av storfamilien og vennekretsen. Det er derfor  viktig at også disse får være med i prosessen. Tidspunktet en involverer andre varierer imidlertid fra familie til familie.