Som i forrige artikkel er vår kilde "Adopsjonsloven", en meget lesverdig bok, skrevet av Knut R. Steenberg og Marianne Hognestad. Med tillatelse fra forfatterne gjengir vi et utdrag:
"I romerretten, fra ca. 400 f. Kr. og fremover, ble adopsjon etter hver grundig regulert. Adopsjon var hyppig i oldtidens Rom, og selve begrepet adoptio skriver seg fra romerretten. Romerrettens eldste adopsjonsrett må sies å ha vært sterkt mannsdominert. Hovedformålet med adopsjon var å sørge for en sønn og en arving til en pater familias (familiefar) for på den måten å hindre at den mannlige slektsgren døde ut, å sikre arven innen familien og om nødvendig fortsettelsen av en politisk maktposisjon. Det hendte at fremtidige romerske keisere på denne måten ble adoptert av sine forgjengere for å sikre "arvefølgen". Det gjaldt for eksempel Tiberius og senere også Nero. [...]
Adopsjon i den tidligere rommerretten kjentes i to former: "Arrogasjon" (arogatio) og "adopsjon" (adoptio). [...] Ved arrogasjon kunne en pater familias (familefar) faktisk anta en hel familie, formelt ved å adoptere vedkommende familiefar som sin sønn ("kollektiv adopsjon"). Enkel adopsjon var det når en person gikk fra en manns til en annen manns patria potestas [farsmyndighet]. Kvinner hadde i den tidligere romerske rett ingen rettslig myndighet (potestas) over sine barn, og kunne pr. definisjon verken arrogere eller adoptere, som nettopp betydde etablering eller overføring av patria potestas. [...] Adopsjon av voksne var helt vanlig. [...] Piker og voksne kvinner kunne adopteres, men det var ikke vanlig.
Betingelsene for adopsjon i den eldre romerske rett var ganske omfattende. Helt kortfattet kan her nevnes at den adopterende måtte være minst 18 år eldre en den som skulle adopteres, at adopsjonen måtte skje uten tidsbegrensning, og at det ikke måtte knyttes betingelser til adopsjonen. I tidligere romerrett var adopsjon av barn som ikke hadde nådd pubertetsalder forbudt, men ble senere tillatt på strenge betingelser.
Mot slutten av 200–tallet e. Kr. utstedte keiser Diokletian en forordning som gjorde det mulig for en kvinne, som hadde mistet sitt barn, å adoptere. Dette skulle være "til trøst" for kvinnen, og måtte skje ved keiserlig bevilling. [...] Fra ca. 530 e. Kr. ble det vedtatt vesentlige endringer i adopsjonsinstituttet. Det ble innført en dobbelt adopsjonsstatus, adoptio plena ("sterk adopsjon") og adoptio minus plena ("svak adopsjon"). [...] Romerrettens regulering av adopsjon, og ikke minst innføringen av dobbelt adopsjonsstatus ved keiser Justinian preget i lang tid, og preger fortsatt i vekslende grad rettssystemer som er influert av romerretten. [...]
Adopsjonsretten [...] var i århundrene fremover fortsatt basert på adoptantens (les: mannens) behov. Adopsjon var et middel til å bevare eiendom og formue i familien⁄slekten, eller å videreføre navn, tittel og kanskej politisk eller annen maktposisjon. At adopsjonenen også skulle være til den adoptertes beste var i hvert fall ikke noe rettslig krav for å kunne adoptere."