Jeg begynte som sekretariatleder i Adopsjonsforum i 1982, men dette var ikke min første adopsjonsjobb. Fra 1978 til 1979 arbeidet jeg som konsulent i sekretariatet til Rådet for internasjonale adopsjoner (RIA), som nettopp var opprettet. Dette var sikkert Norges minste forvaltningsorgan. Sekretariatet bestod av én sjef, Liv Larsen, og én underordnet, altså meg.
Liv Larsen hadde vært misjonær i Algerie i et kvart århundre, og var en utmerket person som det var en glede å arbeide sammen med. Men noen typisk byråkrat var hun ikke, og det var heller ikke jeg, som kom fra Universitetet i Oslo. Men vi gjorde så godt vi kunne. Vi undertegnet våre brev med "Etter fullmakt" istedenfor "Vennlig hilsen" og forsøkte med vekslende hell å oppføre oss som kjølige og stramme byråkrater.
Vi var administrativt underlagt Sosialdepartementet, nærmere bestemt det som den gang het "1. sosialkontor". Der var Gerd Hagen byråsjef. Hun var også en utmerket person som intet negativt skal sies om. Hun hadde nok en betydelig (og delvis berettiget) skepsis til Liv Larsens og mine evner som byråkrater. Allikevel tok hun sjansen på å be oss utarbeide forslag til et nytt rundskriv om adopsjon av utenlandske barn. Dette skulle supplere et mer kortfattet rundskriv fra mai 1976.
Gerd Hagen kom med mange føringer, ikke minst om søkerkriteriene. En av de reglene hun ønsket videreført fra det forrige rundskrivet var denne: "Adoptivbarnet bør være det yngste, og det bør være en aldersforskjell på minst to til tre år til neste barn." Det holdt kanskje med to år, sa hun, men det var minimum. Både Liv og jeg synes nok at denne regelen var i strengeste laget, men vi holdt oss lojalt til Gerd Hagens anvisninger. I juli 1978 var vi ferdige med vårt forslag til rundskriv, og vi var sant og si ganske fornøyde med oss selv.
Liv dro på ferie, og det var med en viss engstelse jeg troppet opp i Sosialdepartementet for å motta byråsjefens dom. Det viste seg imidlertid at også Gerd Hagen hadde tatt ferie. Jeg ble derfor sendt videre til ekspedisjonssjefen, altså Gerd Hagens overordnede. Og ekspedisjonssjefen, det var Tormod Hermansen som senere ble direktør for Televerket og Telenor.
Tormod Hermansen leste raskt gjennom forslaget vårt, og nikket stort sett fornøyd. Helt til han kom til "toårsregelen". "Hvorfor skal det være to års aldersforskjell? Jeg har søsken som er både ett år eldre og ett år yngre, og det går alldeles utmerket, så vi endrer det til ett år".
Rettelsen ble gjort og rundskrivet levert tilbake i departementet. Et par uker senere var Gerd Hagen tilbake på kontoret etter ferien, og kalte meg inn på teppet. "Hvorfor har du endret på dette?" Jeg slengte det jeg mente var et trumfkort i bordet. "Det var ikke meg, det var ekspedisjonssjef Hermansen som endret det." Gerd Hagen tryllet raskt bort trumfkortet: "Dette vet han ingen ting om. Det skal være to års aldersforskjell."
Siden Tormod Hermansen da hadde startet sin ferie, regnet jeg med at saken var opp– og avgjort. Men Tormod Hermansen kom tilbake etter noen uker, han, og da Rundskriv nr. I–9⁄78 om "Adopsjon av utenlandske barn" ble offentliggjort i september 1978 stod det ingenting om aldersforskjellen, bare at "Adoptivbarnet bør i alminnelighet være det yngste i familien." Sånn sett fikk Hermansen det som han ville. Men også Gerd Hagen fikk det som hun ville, siden Sosialdepartementet med henvisning til rundskrivet fra 1976 fortsatt krevde to års aldersforskjell. Det samme gjorde "Plasseringsutvalget" som var opprettet samme år, og hadde som oppgave å bestemme hvilke blant de godkjente søkerne som skulle få sin sak sendt til utlandet.
Toårsregelen er for lengst tilbake i det skriftlige regelverket. I det nå gjeldende "Rundskriv om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem" fra september 1998 står det: "Både der man søker adoptivsøsken til et biologisk barn og til et adoptivbarn bør aldersforskjellen på barna være på minst to år."
Nesten 30 år etter at jeg først jobbet med dette synes jeg fortsatt det hadde holdt godt med en aldersforskjell på ett år – om man nå i det hele tatt trenger en formell regel om dette. Et nyankommet adoptivbarn vil nesten alltid ligge utviklingsmessig etter barna som allerede er i familien, både i fysisk og psykologisk forstand. De skal lære seg et nytt språk, venne seg til en ny kultur og vokse og utvikle seg på utrolig mange andre måter også. Det å ha et eldre søsken som er ganske nær i alder kan være positivt for begge barna. Tror nå jeg.
Men tror jeg også at regelen vil bli endret? Nei, det gjør jeg ikke.