Tvilen oppstod i forbindelse med at Romania og Bulgaria ønsket å bli medlemmer av EU. De som forhandlet for Unionen gjorde det klart at fremskritt innen barnevernet var nødvendig dersom de to landene skulle kunne aksepteres. Kravet ble i noen sammenhenger fremstilt slik at landene måtte klare å "ta vare på sine egne barn". Dette ble tolket slik – i alle fall av enkelte – at internasjonal adopsjon måtte avvikles.
EU bidro også med mer enn 50 millioner € i støtte til barnevernet i de to landene – i et håp om at problemene kunne løses ved økte bevilgninger. Det var i alle fall det en utsending ga uttrykk for på spesialkommisjonsmøtet om adopsjonskonvensjonen i Haag i september 2005. Hennes innlegg var såpass oppsiktsvekkende at en utsending fra Adopsjonsforum, som representerte EurAdopt på møtet, grep ordet og understreket at internasjonal adopsjon langt fra er "siste utvei" i henhold til adopsjonskonvensjonen, men snarere en god løsning for et barn som ikke kan få en permanent familie i sitt eget land – en foretrukket løsning i forhold til både et varig opphold på et barnehjem og en tidsbegrenset fosterhjemsplassering. Han fikk bred støtte blant de tilstedeværende for dette, og Haag–konferansens generalsekretær kom til og med bort og takket for innlegget. Et viktig poeng i denne forbindelse er at om EU faktisk hadde stoppet internasjonal adopsjon mellom medlemslandene, hadde dette stått i klar motstrid til en konvensjon som 24 av de 25 landene som på dette tidspunktet var med i Unionen har sluttet seg til.
Også etter spesialkommisjonsmøtet fortsatte tvilen om EUs syn på internasjonal adopsjon, og en del uttalelser fra høyt plasserte personer i Unionen ga grunn til uro. Både EurAdopt og Nordisk Adopsjonsråd gjorde flere forsøk på å få klarhet i realitetene, uten særlig hell, og etterhvert trakk man vel den konklusjonen at EU uansett ikke talte med én tunge i denne saken. Romania og Bulgaria ble for øvrig tatt opp som medlemmer av EU fra 1. januar 2007, slik at denne saken ikke lenger har spesiell tilknytning til EUs "enlargement process".
Nå har det imidlertid skjedd noe positivt på dette felt i EU. Den 19. desember 2007 uttalte nemlig Committee on Civil Liberties, Justice and Home Affairs (LIBE–komiteen) i EU–parliamentet blant annet følgende (fritt oversatt fra engelsk):
Det bør i EU utvikles et dokument om adopsjon, i samsvar med FNs Konvensjon om barnets rettigheter og andre relevante internasjonale standarder, med tanke på en bedring av kvaliteten på informasjontjenester og behandling av søknader knyttet til internasjonal adopsjon, samt etteradopsjonstjenester, med referanse til det faktum at alle internasjonale konvensjoner om barns rettigheter understreker foreldreløse og forlattes barns rett til en familie og til beskyttelse.
Medlemslandene oppfordres til handling med tanke på å garantere barnas rett til en familie. Det må utvikles effektive metoder for å forhindre at barn blir forlatt, og det må finnes andre løsninger for foreldreløse og forlatte barn enn institusjonsopphold. Når løsninger for det enkelte barn søkes, skal det legges vekt på barnets beste, slik dette begrepet er definert i Barnekonvensjonen.
Komiteen er av den oppfatning at adopsjon kan skje både innenfor barnets hjemland eller gjennom internasjonal adopsjon, mens plassering av barn på institusjon bare skal brukes som midlertidig løsning."
Dette er positive signaler som tyder på at man – i alle fall i denne komiteen – er innforstått med de prioriteringer som ligger i Haag–konvensjonen om internasjonalt adopsjonssamarbeid.