Det ble en neger!

Mens de fleste må ta til takke med sin egenproduserte blekfete bolledeig, har vi adoptert en nydelig lysebrun gutt fra Etiopia som heter Johannes. De fleste vennene våre er misunnelige, men tør ikke si det. Det er nemlig ikke alle gitt å adoptere. Du må ha vært gift et visst antall år, og du må ha penger i banken. Som en venninne fra Kristiansand sa det: "Vi e' så fattige at vi må lave di sjøl."

Men det vanskeligste av alt: Du må få minst 10 rette – uten garderinger eller måltips. Jeg snakker da om de rette svarene om "God barneoppdragelse", "Grensesetting" og "Harmonisk samliv" du må diske opp med på sparket for sosialkontorets utsendte. Selv kjørte vi ganske hardt på "Trygghet og kjærlighet innenfor faste grenser". Vi takla også det der med "Åpenhet i samlivet" og "Balansegangen mellom individualitet og fellesskap" ganske bra, syntes vi selv. Det eneste som overrumplet oss en smule, var da sosialkuratoren til slutt så litt gjennomborende på oss og spurte hvordan det føltes å være så vellykket.

Etter at våre hjemlige oppskrifter på hvordan man lager barn ikke hadde slått til i løpet av fire år, begynte vi å tenke på adopsjon. Vi oppsøkte venner av noen venner som hadde adoptert fra Colombia. Den lille, mørke trollungen de hadde hentet der nede, gjorde oss mer og mer fristet. Vi satt på gulvet og lekte oss varme sammen med han og svevde noen minutter rundt i den rosa drømmen om oss to med vår egen miniatyrutgave av Al Jarreau på armen.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Neppe særlig lenge, og om han var det, så har i alle fall Moses unnlatt å fortelle oss om det i debutboka si. Ned fra loftet kom Adoptivmoren med to ringpermer fulle av dokumenter. Og da mener jeg sånne permer som er så tjukke at de har en egen spak for å åpne ringen. Det var søknadsskjemaene, brevene, politiattestene, venneanbefalingene, bankgarantiene, arbeidsbekreftelsene, helsesertifikatene, sosialrapportene og adopsjonsbevilgningene som måtte til for å få adoptere. Alt måtte fylles ut i fire eksemplarer, oversettes av sertifisert oversetter og utstyres med bevitnelse om rett kopi. Adoptivmor forklarte iherdig. Allerede midtveis i den første permen begynte jeg å få vondt i hodet. Da vi gikk hjem fire timer senere, sa ingen av oss noen ting. Jeg tenkte med meg selv: Neste eggløsningsperiode låser vi oss inn på soverommet og gir oss ikke for vi kan se kulen på magen!

I dag kan jeg stolt vise fram mine egne permer. Etter ett og et halvt år var vi utrolig nok kommet gjennom Prosessen. Først ble vi saksbehandlet i cirka ett år i Norge. Så kunne vi sende et utvalg av de viktigste dokumentene nedover til Etiopia. Vi måtte bare lage en liste over dokumentene først og gå til Notarius publicus i Oslo. Hun skrev så en bevitnelse, som lød slik: "I do hereby certify that the list of 17 documents is correct. Anne Vinje, Notary Public" Så måtte vi bare gå til Utenriksdepartementet, som skrev en ny bevitnelse: "This is to certify that Anne Vinje is Notary Public in Oslo. Aslaug Staurset, Royal Ministry of Foreign Affairs." Så ble dokumentene og listen og bevitnelsene sendt til det etiopiske konsulatet i Stockholm, som kom med sitt lille bidrag: "This is to Authorize the Signature of Aslaug Staurset of The Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Sileshi Shifferaw, Ethiopian Embassy." Ingen bevitnet at Sileshi Shifferaw jobbet i den etiopiske ambassaden, men han ble trodd for dét.

Vi valgte Etiopia. Det var ikke slik en bekjent av vennene av noen venner av oss sa da de skulle adoptere: "Jøss, Etiopia!? Kunne dere ikke velge, eller?" Vi har begge, som antydet over, vært svake for Al Jarreau, og hvis vi hadde valgt Sør–Amerika kunne vi ha risikert å få en helt hvit en.

Jeg har ovenfor kalt sønnen min neger. Det er ikke helt riktig. Det vil si, for oss nordmenn er jo alt som er mørkere enn spanjoler per definisjon negere. Men etioperne selv ser annerledes på det. Historisk er de av semittisk opprinnelse og har kommet vandrende fra det nåværende Saudi–Arabia. I deres folkelige skapelsesberetning heter det at Gud formet de første menneskene av leire og stekte dem i en ovn. Det første brettet ble for mye stekt, og Gud plasserte de sorte leirpepperkakemennene langt sør i Afrika. Det neste brettet ble for lite stekt, og de ble satt ut oppe i Europa. Ved tredje forsøk ble menneskene akkurat passe, og de ble plassert i Etiopia.

Etter at vi fikk Johannes, er jeg også blitt overbevist om at det er etiopierne som er passe. Men jeg vet at ikke alle mener det samme. Og jeg vet at før eller siden kommer noen til si fra om at de absolutt ikke mener det samme. For eller siden kommer noen til å be han reise hjem dit han kom fra. Jævla svarting! Jeg har tenkt en masse på den situasjonen. Jeg har sett for meg ansiktene til de som sier det, og jeg har sett for meg uttrykket i ansiktet til Johannes. Jeg har selvfølgelig tenkt å forberede han på situasjonen. Vi kan for eksempel forklare guttene at det ikke er så lett for han å reise tilbake dit han kom fra fordi han ikke snakker amharisk og de færreste etiopiere snakker engelsk. Eller vi kan sende noen fyndord tilbake – det må i såfall bli noe med fiskepudding eller skumma mjelk. Jeg har tenkt ut 34 andre mulige svar, og likevel vet jeg at vi begge kommer til å bli tatt på senga den dagen det skjer.

Til nå er jeg bare gledelig overrasket over den overveldende oppmerksomheten Johannes har fått. Jeg har selv syntes det er hyggelig nok når andre får barn, men det får da være grenser. Hva er det som går av folk når frisøren til svigermor, som vi aldri har sett, sender presang til gutten? Mennesker vi ikke kjenner etternavnet på, strikker genser til han. (Det er selvfølgelig et problem når vi skal sende takkekort.) Han blir til og med slått opp i tidsskrifter!

Ellers så er det ikke så mye mer å si om adopsjon, bortsett fra at man går glipp av graviditeten (det er selvfølgelig morsomt med alle de rare dokumentene, men uansett, de gir ikke det samme kicket), men man slipper fødselen og kolikkperioden. Vi fikk Johannes da han var 7 måneder. Han kom fra et fosterhjem, hvor han hadde vært siden han var 2. Da vi overtok han, var han ganske spinkel, veide bare 6 kg. Selve overtakelsen gikk problemfritt. Gutten var et prakteksemplar. Sov 12 timer hver natt, spiste alt han fikk (selv tran), skrek aldri og skiftet bleie selv. Jeg skal ikke ta for meg hele utviklingen fram til i dag, men kan bare nevne at den har vært eksepsjonell, slik som alle andre barns er.

Jeg tror ikke det er så stor forskjell mellom adopterte og hjemmeavla barn. (Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg med like stor tyngde om de sistnevnte, men tross alt, jeg har sett en del av dem, og det er faktisk ikke alle som imponerer meg like mye.) Foreldrene har nok de samme gledene og bekymringene. Hver natt de første tre månedene etter at vi fikk Johannes, drømte jeg for eksempel en eller flere ganger at han var i ferd med å falle ut av senga eller holdt på å bli knust under Marianne (det er kona mi, det). Jeg våknet som regel idet jeg kastet meg fram for å gripe han. Jeg er ganske fornøyd med de drømmene. De får meg til å føle meg som en Ansvarlig far.

Blir man like glad i adopterte barn som i egenfødte? Det er et spørsmål som det av en eller annen grunn ikke er noen som har stilt meg. Jeg svarer likevel. Jeg tror ikke jeg hadde vært mer glad i Johannes om han hadde hatt nesa mi, munnen min eller knærne mine. Hvis man er svært fornøyd med sitt eget utseende, er det selvfølgelig artig å finne igjen noe av det i et annet fjes. Selv ser jeg nokså middels ut. Johannes er derimot ganske pen. Det forholdet jeg har til han er en ny og uant dimensjon i følelseslivet mitt. Det har liksom så lite med utseendet å gjøre. Det har så lite med adopsjon å gjøre.

"Blod er tykkere enn vann," heter det. Jeg for min del tror heller at det som betyr noe, er organet som pumper blodet rundt.

Jan Svennevig