Før jeg begynte i Adopsjonsforum var jeg halvannen års tid konsulent i den første adopsjonsmyndigheten i Norge, Rådet for internasjonale adopsjoner. Aftenposten ønsket å presentere det nye organet, og min sjef Liv Larsen og jeg ble intervjuet. Vi synes selv at vi uttalte oss på en fornuftig måte. Da artikkelen kom på trykk – ved en tilfeldighet på min fødselsdag i 1979 – var det ganske gjevt. Jeg følte det nok slik at når jeg nå var sitert og avbildet i Aftenposten var jeg endelig en EKSPERT på noe. Riktignok var overskriften nokså spekulativ, og vi var delvis feilsitert og misforstått, men ikke verre enn at jeg kunne kjenne igjen det meste av det vi hadde uttalt. Kort sagt: vi var ganske fornøyde med oss selv.
Men noen dager senere dukket det opp et innlegg [her litt forkortet] fra et søkerpar, som ikke var like fornøyde som vi selv var:
"I en artikkel med overskriften "Nordmenn adopterer helst lyse spebarn" i aftenutgaven for 26. februar gir konsulent Ketil Lehland ved Rådet for internasjonale adopsjoner uttrykk for noen synspunkter som virker opprørende. Uttalelsene kan oppfattes dithen at de som sitter med ansvaret for så ømtålelige og følelsesladete saker som adopsjon av barn fra andre land, har liten forståelse for nyanser i et tildels broget sakskompleks.
Artikkelen munner ut i følgende oppsiktsvekkende uttalelser og konklusjon, sitat: "De fleste (adoptivforeldre) vil nok dessverre (uthevet av oss) ha barna så lyse og så små som mulig, uten negroide trekk, og friske og pene." Og et par avsnitt nedenfor fortsetter det med, sitat: "Vi er absolutt skeptiske til foreldre som skal ha barn med så bestemte "spesifikasjoner". Ønske om å ta til seg et barn, burde springe ut fra at ønske om å hjelpe, og gi et lite menneske kjærlighet og plass i familien."
Dette kan forstås slik at adoptivbarna forventes å vokse opp hos familier som har tatt barna til seg av "oppofrende barnmhjertighet", i og med at det hjelper barnet ut av den kanske håpløse situasjon det ble født inn i. Mulighetene er vel da til stede for at barnet vil gå rundt med en tyngende følelse av å stå i takknemlighetsgjeld til sine "velgjørende" adoptivforeldre.
Drivkraften som får adoptivforeldre til å holde ut en lang og nervepirrende adopsjonsprosess, er vel nettopp det "egoistiske" ønske om å få et barn som de blant annet skal gi sitt overskudd av kjærlighet til. Svær mange adoptivforeldre er barnløse og har gjerne i flere år hatt et inderlig ønske om å få barn uten at det har vært mulig. Er det da galt at adoptivforeldre gjerne vil følge utviklingen til sitt barn fra et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig". Er det galt at noen foreldre ønsker at deres barn skal skille seg minst mulig ut fra omgivelsene som det skal vokse opp i? Eller er det bare ekstra ressurssterke mennesker som for fremtiden skal kunne bli godkjent som adoptivforeldre – superforeldre som er bedre enn alle andre?"
Knappe to uker senere (det gikk ikke så fort den gangen) ble vårt svar [også litt forkortet her] trykket i avisen:
"Vi ba om å få oss forelagt intervjuet før det ble trykket, hvilket ikke skjedde. Det er derfor ikke alle formuleringer som er dekkende for sekretariatets syn. Videre gir artikkelen et noe misvisende bilde av Rådets oppgaver. Vi benytter derfor anledningen til å presisere vårt syn på endel av de spørsmål som blir berørt:
Det er et overordnet prinsipp for alt arbeid i Rådet å finne løsninger som tjener til barnet beste. Det må presiseres at det er de private adopsjonsforeningene og ikke Rådet som har arbeidet med å få oversikt over aktuelle adoptivbarn i utlandet. Vår oppgave er å kontrollere forhold omkring internasjonale adopsjoner. Innsenderne stiller spørsmålet om det bare er ekstra ressurssterke mennesker som for fremtiden skal kunne bli godkjent som adoptivforeldre – superforeldre som er bedre enn alle andre.
I Sosialdepartementets nye rundskriv om "Adopsjon av utenlandske barn" heter det: "Departementet vil understreke at det ved internasjonale adopsjoner er mange usikre faktorer som både er anderledes og av en annen vanskelighetsgrad enn når det gjelder adopsjon av norske barn. Det er derfor all grunn til å stille enda strengere krav for godkjenning ved internasjonale adopsjoner enn ved adopsjoner av norske barn."
Det er derfor i og for seg riktig å si at norske myndigheter forutsetter at de som skal adoptere utenlandske barn er ressurssterke. Men denne ressursstyrken behøver ikke å bestå i høy inntekt, utdannelse og stilling i samfunnet. Evnen til å akseptere et barn som det er, og gi det den kjærlighet og trygghet det trenger, er minst like viktig. Hensikten med "utvelgelsesprosessen" er nettopp i størst mulig grad å sikre de best egnede hjem til de utenlandske barna som er frigitt for adopsjon.
Myndighetene ønsker langt ifra at adopsjon av utenlandske barn skal fremstilles som en gjerning av "oppofrende barmhjertighet". Selvfølgelig skal søkerne ha et sterkt personlig ønske om å få barn, et ønske som vel kan sies å være "egoistisk". Samtidig er det viktig at man ikke aksepterer adopsjonssøkere bare fordi de har et sterkt ønske om å få barn. Det er ikke godt for et utenlandsk adoptivbarn å være en "nødløsning" på ufrivillig barnløshet – et tredje alternativ for foreldrene etter egnefødte barn og norskfødte adoptivbarn.
Brevskriverne har også festet seg ved følgende utsagn: "De fleste (adoptivsøkere) vil nok dessverre ha barna så lyse og små som mulig, uten negroide trekk, og friske og pene."
Det er selvfølgelig ikke vanskelig å forstå hvorfor de fleste adoptivsøkere som fra før av er barnløse, ønsker å følge barnets utvikling fra et tidligst mulig tidspunkt. På den annen side er det de norske myndigheters syn at barnas beste skal tillegges størst vekt, og når man vet at det er mange litt eldre barn som trenger den trygghet og stimulans de bare kan få i et godt adoptivhjem, er det klart at det er ønskelig at et tilstrekkelig antall søkere er villige til å ta seg av slike barn.
Når det gjelder hudfarve, er problemstillingen en litt annen. Det er viktig at adoptivsøkere er klar over at praktisk talt alle utenlandske adoptivbarn som kommer til Norge, er så mørke og fremmedartede av utseende at de ikke under noen onstendighet kan tas for å være selv en ekstra mørk "innfødt" nordmann. Det er derfor tvingende nødvendig at adoptivsøkerne selv er fri for fordommer overfor mørkhudete. Hvis de føler (bevisst eller ubevisst) at blonde, blåøyde barn er "penere", "flinkere", "bedre" enn mørkhudete, mørkhårete og mørkøyde barn, bør de ikke adoptere et utenlandsk barn. Både forskning og sunn fornuft tilsier at en av forutsetningene for at et barn skal utvikle en harmonisk personlighet, er at de får styrket sin selvfølelse ved at de kan føle seg helt trygge på at foreldrene aksepterer og elsker dem slik de er.
Det finnes undersøkelser som tyder på at adoptivforeldrens holdning og adferd overfor barna spiller større rolle for barnets senere tilpasning enn noen egenskap ved barna selv, inklusive deres hudfarve. Disse undersøkelser støtter opp under norske myndigheters krav om en "grundig undersøkelse" av adoptivsøkeres holdning og motivasjon. Hverken foreldre eller barn er tjent med at tilfeldighetene får råde ved plassering av utenlandske barn i norske familier."
Slik var avisdebatten for snart 30 år siden. Leserne får bedømme om en tilsvarende debatt kunne finne sted i 2008.
Det er i alle fall vanskelig å forestille seg at vår tids adopsjonsmyndigheter ville tale varmt for å finne adoptivforeldre til større barn, slik vi gjorde den gangen.
Ketil Lehland