Det første utkastet til en slik guide ble presentert i forbindelse med ekspertmøtet om adopsjonskonvensjonen i september 2005. Våre regionale "paraplyer" EurAdopt og Nordisk Adopsjonsråd (NAC) hadde den gang flere innvendinger mot guiden. Først og fremst synes vi den presenterte internasjonal adopsjonsformidling som noe som i utgangspunktet er ganske suspekt.
Det kom blant annet ikke godt nok frem at Haag–konvensjonen slett ikke har innvendinger mot at deler av adopsjonsprosessen ivaretas av ikke–statlige formidlere, som er akkreditert, autorisert og kontrollert av respektive adopsjonsmyndigheter. Tvert i mot: I de fleste land med en vel–fungerende adopsjonsordning, blir slike ikke–statlige aktører ("NGOer") sett på som en nyttig alliert i kampen mot privatisert og kommersialisert adopsjonsvirksomhet.
Representantene for EurAdopt og NAC var ikke de eneste som var misfornøyde med utkastet – responsen fra de statlige utsendingene varierte mellom nokså misfornøyd og lite entusiastisk. Resultatet av diskusjonene på ekspertmøtet var at det ble oppnevnt et utvalg som skulle arbeide videre med guiden. Norge var blant de landene som ble bedt om å la seg representere i utvalget. Til våre gledelige overraskelse ble også NAC – som eneste adopsjonsorganisasjon – bedt om å delta. Det var den danske advokat Sten Juul Petersen, som senere ble valgt til ny styreleder i NAC, som representerte oss i utvalget, og han gjorde en glimrende innsats.
Nå foreligger altså den endelige guiden, og den er etter vårt syn et mye bedre og mer formålstjenlig dokument enn det første utkastet. Vi mistenker nok allikevel at for eksempel myndighetene i et fattig land i Afrika som vurderer Haag–ratifisering kan bli litt motløse når de leser denne guiden og ser hva som forventes (eller i alle fall ønskes) fra deres side.
Spesielt interesserte kan finne guiden
her.