Cato Hambro var nok mest kjent fordi han var sønnen til Carl Joachim Hambro, Stortingets president fra 1926 til 1945, som blant annet hadde hovedæren for at kongehuset, regjeringen og Stortinget unnslapp tyskerne i 1940. Men Cato Hambro var også en dyktig psykolog og pedagog. Han var spesielt flink til å popularisere stoff og deltok i en rekke radio– og senere også fjernsynsprogrammer. Han døde 85 år gammel i 1996.
Vi har lest gjennom heftet, som altså ble utgitt for nesten 50 år siden. Det er selvfølgelig preget av at dette var en helt annen tid, lenge før internasjonal adopsjon hadde blitt vanlig og brakte helt nye problemstillinger inn i bildet. Det hadde riktignok vært noen spredte adopsjoner av barn fra Tyskland tidlig på 50–tallet, men det var starten på Korea–adopsjonene nettopp rundt denne tiden som var opptakten til et etter hvert sterkt endret adopsjonsmønster.
Heftet er som sagt preget av tiden da det ble skrevet. Det tas bl.a. som en selvfølge at det er mannen som alene skal brødfø familien, og at kvinnen holder seg hjemme – i alle fall etter at barnet har kommet til familien. Men når det gjelder de psykologiske og følelsesmessige sidene ved en adopsjon skrev Cato Hambro mye som ikke virker gammelmodig når man leser det et halvt århundre senere. Han var også svært tidlig ute med å understreke at en familiebasert omsorgsløsning er bedre for barn som ikke kan bo i sine biologiske familier enn en institusjonsbasert løsning. Her er et forkortet utdrag fra avsnittet som heter "Hvor kan 'foreldreløse' barn vokse opp?":
I vår kulturkrets syns vi det er naturlig og riktig at barn vokser opp hos sine egne foreldre i deres hjem. Men av og til ligger forholdene slik til rette at det ikke er mulig, og da må barnet for kortere eller lengre tid anbringes hos andre. [...] Er begge foreldre syke, eller er hjemmet oppløst av en eller annen grunn, kan det være tale om en forholdsvis kortvarig opphold for barnet eller barna. Kanskje slektninger kan ta seg av dem i en periode, kanskje en kan finne et passende fosterhjem ikke alt for langt borte eller kanskje det finnes plass på et barnehjem. Tanken må alltid være at at barna må ha det så godt som mulig mens de venter på å komme tilbake til sitt eget hjem, og at foreldrene må få all mulig hjelp og støtte slik at de snarest mulig kan etablere sitt eget hjem sammen med barna igjen.
Skal et barn plaseres hos andre enn sine foreldre for lang tid, kanskje for hele sin barndom, må en ta meget sterkt hensyn til hvor gammelt barnet er. [...] For mindre barn spiller forholdet til én eller to voksne så stor rolle at de vanskelig kan utvikle seg på gunstigste måte dersom det er for mange barn om hver voksen. For dem er de store barnehjemmene en svær påkjenning, og de finner bedre voksterkår i et ganske lite barnehjem, et fosterhjem eller hos adoptivforeldre. Skal et barn helt fra det er ganske lite vokse opp et annet sted enn i sine foreldres hjem, prøver en i stadig høyere grad å finne et familiehjem til det, enten et fosterhjem eller et adoptivhjem. Hvor godt et barnehjem enn kan være , er det vanskelig å skaffe barn den tryggheten der som de vanligvis får ved den daglige kontakten med en mor eller en far. [...]
Er det helt klart at barnet ikke kan være hos eller noensinne komme tilbake til en eller begge av sine egne foreldre, vil nok i de aller fleste tilfelle adopsjon være den beste løsningen. [...] Det er klart at det skal tungveiende grunner til for å skille et barn fra dets mor, og det er for de fleste kvinner en tragedie å skulle gi fra seg sitt barn. Det er som oftest et resultat av fortvilelse og håpløshet, den eneste utvei i en situasjon preget av forlatthet, samfunnsfordommer og økonomiske problemer. På den annen side blir et slikt barn ofte en kilde til håp og lykke for et barnløst ektepar som kanskje i årevis har ventet på å få barn.
Det er et tankekors at man 50 år senere, i det land som FN seks år på rad har funnet ut er verdens beste land å bo i, fortsatt lar tusenvis av barn vokse opp i fosterhjem – og av og til en serie av fosterhjem – og dermed fratar dem den tryggheten de kunne fått i en adoptivfamilie som de for alltid ville være knyttet til.
Avsnittet ovenfor følges av et meget godt kapitel om den vanskelige situasjonen til enslige nybakte mødre, hvor Hambro blant annet tar sterkt til orde for gode rådgivningstjenester for disse kvinnene. Avsnittet avsluttes slik:
Nøktern, rolig samtale, forståelse uten kritikk eller belæring, må gi grunnlaget for de avgjørelse moren tar. Det gjelder at hun må kunne snakke ut om sine følelser og tanker, sine bekymringer og tvil, at hun kan komme i en slik kontakt med veilederen at hun trygt kan gi uttrykk for alt som beveger seg i hennes sinn. Hun trenger ikke anstrengt "medlidenhet" eller trøst; hun trenger å tale med en person som forstår hennes problemer og kan drøfte alle de muligheter som foreligger, saklig og inngående. Da hender det at vansker som fra først av så uoverstigelige ut, kan bli mindre svære, at nytt håp kan begynne å demre. Det hender at mødre som fra tidlig i svangerskapet hadde ønsket abort og senere så adopsjon som sin eneste redning, ender med å beslutte seg til å beholde sitt barn. Det hender også at mødre av hensyn til barnet innser at adopsjon i nettopp dette tilfellet er det beste og forsoner seg med tanken om å gi barnet fra seg uten langvarige og pinefulle forsøksperioder.
Her er noen korte klipp fra kapitlet om "Adoptivhjemmet og adoptivforeldrene":
Hvilke krav skal en så stille til et adoptivhjem? Det må være et hjem som kan gi barnet den varme, trygghet og tålmodighet som er den første betingelse for at barnet skal få en lykkelig barndom og utvikle en sunn og harmonisk personlighet. [...]
I tidligere tider var det ofte slik at et "godt hjem" betydde et hjem med en viss sosial standard og en noenlunde trygg økonomi. Det var en tilbøyelighet til å tro at gode materielle kår var det viktigste ved et godt hjem. I dag vet vi at det er ganske andre ting som er avgjørende for atmosfæren i et hjem. Men dette må ikke føre til at vi faller i den andre veigrøften og ser bort fra de materielle kår.[...] Trange boliger er et av våre store sosiale problem i dag, og trangboddhet skaper ofte store menneskelige vansker. Ikke så rent sjelden ser vi nervøsitet og friksjoner som kommer av at mennesker bor tett oppi hverandre. [...] Et barn trenger absolutt et rolig sted å sove, slik at det kan få den nødvendige hvile selv om foreldrene sitter oppe om kvelden. Adoptivhjemmet bør også være så rommelig at barnet kan få en krok hvor det kan ha sin egen lekeplass.
Det naturlige og rimelige er at de som ønsker å adoptere et barn, må legge fram en vandelsattest. Hvis en eller begge har vist asosial eller kriminell adferd, bør de ikke komme på tale som adoptivforeldre. [...] Det vil ikke være rimelig å stille krav om "ideal–foreldre", men mennesker med markerte uheldige personlighetstrekk bør ikke få adoptere et barn.
Cato Hambro fortsetter med å kommentere søkernes helse, før han kommer med noen velvalgte ord om utredningen av adoptivsøkere ved hjembesøk. Det han skriver der er så godt og så "moderne" at det godt kunne fungert som en nyttig veiledning for sosialarbeidere som nå skal utrede en adopsjonsøknad.
Med dette sitatet tar vi farvel med Cato Hambro og hans utmerkede hefte:
"For å kunne danne seg en virkelig underbygget mening om hvorvidt et ektepar er skikket til å bli adoptivforeldre, burde deres motiver for adopsjon også være bragt på det rene. Dette krever erfaring hos den som arbeider med adopsjonen, og kanskje enda mer takt enn noen av de andre oppgavene en slik funksjonær må påta seg. Vordende adoptivforeldre har jo følelser, og de har krav på å bli forstått og behandlet med hensynsfullhet og respekt.
Sikkert det beste følelsesmessige grunnlaget er det om adoptivforeldre ønsker seg barn nettopp for å ha gleden av samværet med barnet og av å se det vokse opp. Det viser seg dessverre at det gir mindre gode vilkår for barnet om foreldrene adopterer det for å gjøre en god gjerning og være snilde. Da venter de gjerne med tiden en så stor takknemlighet, at det kan bli vanskelig for barnet å leve opp til forventningene.
Det hender at barnløse ektefolk som holder på å gli fra hverandre og føler at ekteskapet vakler, tenker seg at et barn vil "redde ekteskapet". [...] Dette vil være en dårlig start for et adoptivbarn. En slik "redningsaksjon" vil i de aller fleste tilfelle skape en håpløs situasjon for barnet. [...] Barnet makter da ikke å tilfredsstille foreldrenes krav og ønsker. Det skal leve sitt liv og har sine behov og krav. Det skal ikke leve for å redde et vaklende ekteskap.