Duckert og Pons retter hardt skyts mot de tre norske adopsjonsforeningene i VG 27. august. Debatten på NRK om VG–artikkelen kan du se på nett–TV
her.
Utviklingen
Fra 2002 – 2008 sank adopsjonstallene her i landet kraftig, men det er en internasjonal trend og ikke noe spesielt for Norge. De siste årene er færre blitt godkjent som adoptivforeldre i Norge, og ventelistene er blitt kortere (motsatt av hva professorene skriver). Antallet adopsjoner til Norge øker igjen, selv om ventetiden er økt i flere land. Her veier Kina tyngst i vektskålen. Fram til 2006 var adopsjonstallene fra Kina rekordhøye. Pga. liberal praksis fikk kineserne 4 ganger så mange søkere som de trengte. Dermed har ventetiden i Kina økt fra 1 til over 4 år siden den gang.
Antall internasjonale adopsjoner globalt har sunket fra litt over 40.000 til ca. 35.000 de siste år. Hovedårsaken er økt nasjonal adopsjon i viktige land som Kina, Sør–Korea, Colombia og India, som har hatt økonomisk vekst.
Konkurrenter
De nordiske land har hatt høye adopsjonstall, men antallet nye søkere har særlig økt fra Spania, Italia, Frankrike og USA som er de store mottakerne. Felles for disse landene er at de har svak kontroll med adopsjonsformidlerne og tillater en høy andel av ”uavhengige” eller ”private” adopsjoner som er enda svakere kontrollert! De fleste adopsjonsformidlerne i Sør–Europa kvalifiserer ikke til medlemskap i den europeiske samarbeidsforeningen EurAdopt fordi de ikke tilfredsstiller foreningens etiske standard.
Lover og regler
Adopsjon må følge FNs barnekonvensjon og Haag–konvensjonen om internasjonale adopsjoner fra 1993. Flertallet av verdens land har ikke en adopsjonslovgivning som holder mål i forhold til konvensjonene. Det gjelder bl.a. de fleste av Afrikas 53 stater, og dermed er samarbeid i dag ikke mulig. Vi må også følge de lover og pålegg vi får fra norske myndigheter. Adopsjonsforeningene skulle gjerne ha arbeidet i flere land slik som svenske og danske kolleger. Ett problem er knyttet til norske myndigheter som både er mer restriktive enn nordiske kolleger, og at behandlingstiden for enkelte søknader om samarbeid kan ta over 2 år i Norge. Den andre grunnen er at foreningene ikke har økonomi til å utrede og etablere seg i nye land. Adopsjonsformidling har som kjent ikke lov til å gå med overskudd i Norge. Staten må enten gi oss nye rammebetingelser eller øke støtten til foreningene slik at økt innsats i nye land blir mulig. Foreningene har i mange år samarbeidet om dette overfor myndighetene.
Adopsjonsforums ansatte har samlet mer enn 400 årsverk erfaring fra adopsjonsfeltet. Man kan spørre seg om hvem som uttaler seg ”amatørmessig” på adopsjonsfeltet – to professorer som nylig har lest en utredning eller de som har arbeidet med dette i over 40 år.
Øystein Gudim
Daglig leder, Adopsjonsforum
(VG tok inn en nesten likelydende kommentar som denne som leserinnlegg 31.8.2010).