Det er ikke bare i Norge søkerne må regne med lengre ventetid, da det er blitt slik i alle mottakerland. Ventelistene blir lengre fordi det frigis færre barn til internasjonal adopsjon enn tidligere. Antallet barn som blir adoptert i eget hjemland har økt kraftig. Årsakene er større aksept for adopsjon i hjemlandet, samtidig som adoptivfamilier har fått like rettigheter som familier med biologiske barn. Derfor satser myndighetene i våre samarbeidsland mye på å motivere og verve adoptivforeldre i eget land.
Fremdeles finnes det barn som ikke får familie i sitt fødeland. Det kan være barn som trenger ekstra medisinsk oppfølging, barn som har en vanskelig historie, eller som rett og slett er blitt "for store". Disse barna fantes før også, men så lenge det var mange friske og små barn tilgjengelig for internasjonal adopsjon, ble disse barna ofte glemt. Vi vil svært gjerne gi dem den sjansen de fortjener ved å finne søkere som tar den utfordringen det er å bli foreldre til disse barna – som kanskje trenger familie mest av alle.
Drømmen om et barn
Når et par bestemmer seg for å adoptere har de som regel forsøkt å få egne biologiske barn først. De har sett for seg en liten baby, som de skulle ta seg av helt fra fødselen. Mange har spunnet drømmer rundt et lyseblått eller rosa babyrom. De har ønsket seg det samme som sine venner og søsken – et friskt, lite og nyfødt barn, fullstendig avhengig av sine foreldre.
Ingen ønsker å sette et funksjonshemmet barn til verden, og svært få kommende foreldre ønsker å hoppe over det å være småbarnsforeldre. Når det gjelder adopsjon settes dette på hodet. Da er det barna som står i sentrum. De som skal adoptere må spørre seg selv: "Vil vi bli gode foreldre ved å adoptere et barn som trenger oss?"
Adopsjonsforum har en egen side med informasjon om barn med spesielle omsorgsbehov som trenger foreldre. Den kommer du inn på
her.