Ventetid
Aftenposten omtaler søndag 17. juli den lange tiden det tar å adoptere. Vi vil ikke underslå at adopsjon tar tid, men Aftenposten har forholdt seg til statistikk som ikke er helt oppdatert, og dermed misvisende for flere land. Total gjennomsnittstid fra start til mål var korrekt oppgitt for Adopsjonsforum. 3 år og 9 måneder var gjennomsnittlig total tid for prosessen både i Norge og i utlandet for de som adopterte gjennom vår forening i fjor. Behandlingstiden i Norge gikk ned til ca. ni måneder i gjennomsnitt, og ca. tre års ventetid i utlandet var normalen.
I de største landene var gjennomsnittlig ventetid etter godkjenning i Norge på 3 år 2 måneder (Colombia) og 4 år 2 måneder (Kina). Køen for "vanlig" ventetid i Kina passerte 5 år i sommer, men adopsjon av barn med spesielle omsorgsbehov trakk gjennomsnittstiden ned for Kina i fjor. For Etiopia var gjennomsnittstiden 2 år og 6 måneder i 2010.
Gjennomsnittlig ventetid er gått ned i noen land – blant annet i India og Chile. Sistnevnte land hadde bare 1 år og 6 måneders ventetid etter godkjenning i Norge, og den synker trolig fortsatt i 2011. Gjennomsnittlig ventetid i Etiopia er for tiden gått ned til ca. 2 år. For noen land er det så små tall at det ikke er statistisk grunnlag for å si noe sikkert om tendensen.
Det kan være vanskelig å forutse tendenser i adopsjonsprosesser. I en periode gikk adopsjoner fra Kina svært raskt, men dette var unntaket – ikke normalen. Da Kina kom med nye regler fra mai 2007 endret bildet seg gradvis, men det er fortsatt mulig å adoptere både fra Kina og fra andre land. Adopsjon handler om at barn skal få familie. Søkerne må vente en del, men det viktigste er at barna som trenger bedre omsorg ikke må vente lenge.
Ingen stans i Kina
Det spekuleres i en mindre artikkel 17. juli om at nye rapporteringskrav fra Kina kan føre til stans i samarbeidet med landet. Kinesiske myndigheter har skjerpet kravene til rapportering om barna etter adopsjonen. Dette er et krav til alle land, og det har ikke vært noen spesielle problemer med Norge. Vi har ingen informasjon som tilsier at dette har noe med utdelingen av Nobel–prisen i fjor å gjøre. At Kina ønsker mer informasjon om hvordan det går med adopterte barn i deres nye hjemland er bare positivt. Det er andre land som krever langt flere rapporter enn Kina.
Kineserne ønsker at den som utredet familien i starten også skal skrive disse rapportene. Med høy utskifting av personell i barnevernet er dette urealistisk, og statlige myndigheter kan heller ikke pålegge kommunale etater denne oppgaven etter norsk lovverk. Lignende problemstillinger har vi hatt i flere land, og det har alltid vært mulig å finne en praktisk løsning på dette. Vår erfaring er at kinesiske myndigheter har en pragmatisk holdning til de fleste spørsmål, så det er ingen grunn til panikk.
Adopsjonskostnader
Artikkelen mandag 18. juli omtaler økningen av adopsjonskostnadene. Med færre familier å dele utgiftene på, øker adopsjonskostnadene mer enn inflasjonen. Dette har adopsjonsforeningene tatt opp med norske myndigheter en rekke ganger. Helt siden valget 2005 har det vært et flertall på Stortinget for å øke adopsjonssøtten til 1 G i Folketrygden men dette er ikke blitt fulgt opp. Regjeringspartiene Ap, Sp og SV har programfestet økning av adopsjonsstøtten, og det samme gjelder KrF og Venstre. Høyre sa tidligere i år at de også støtter dette. Er det politisk vilje til det kan flertallet øke adopsjonsstøtten fra dagens nivå på kr. 42.560 til 1 G som er kr. 79.216. Adopsjonsforeningene mottar en liten statsstøtte, mens resten av regningen for adopsjonsprosessen må betales av familiene selv.
To av de tre Aftenposten–artiklene er publisert på nett, og kan finnes
her ("Må vente i årevis ...") og
her ("Dobbelt så dyrt ...").